For et par år siden var jeg innom en bokhandel da jeg kom over boken Honoring Menstruation av Lara Owen. Jeg syntes det var et fascinerende tema, så jeg kjøpte den og satte den i bokhyllen hjemme. Der ble den stående uåpnet og ulest en god stund, men ble ofte forbigått på turer til bruktbokhandlere, der andre mindre meningsfulle bøker havnet.
La oss forstå det
For en drøy måned siden bestemte jeg meg for å ta den skrevne boken ut av hyllen og se gjennom den. Når alt kommer til alt, var det lett å vente mye lenger, temaet kunne muligens være irrelevant. Da måtte jeg gå over til bøker med titler som Honoring Menopause. Eller muligens hadde det vært at jeg trengte litt mer innsikt for å hjelpe kvinner til å nå et punkt der de respekterer seg selv og sine naturlige sykluser, i stedet for å se på dem som plager eller medisinske plager. Det jeg fant i boken, var en grundig gjennomgang av den dypere betydningen av "mensen", hvorfor temaet unngås og nærmest er omgitt av en sky av skam, og hvordan det kan aksepteres som en glimrende kilde til visdom for både menn og kvinner. Jeg skulle ønske jeg hadde lest boken tidligere.
Bevissthet
Jeg var klar over at vi lever i en kultur som fornekter menstruasjonens hellighet. Det er velkjent at jenter i vårt samfunn mister selvtillit på veien gjennom ungdomsårene. De blir forlegne og flaue i forbindelse med naturlige hendelser som for eksempel at de får mensen, utvikler bryster og blir høyere enn guttene. Det finnes absolutt ingen overgangsritualer, seremonier eller feiringer som innvier jentene i det rette tidspunktet i livet, nemlig når de blir fruktbare, når de blir den neste generasjonen som skal skape nytt liv, når de begynner sin reise mot å bli bærere av visdom.
I stedet blir mange av damene kort fortalt hvordan de skal håndtere rotet. Deretter er de overlatt til seg selv. Kulturelt sett blir menstruasjonen sett på som en ubehagelig, smertefull og følelsesmessig byrde som må håndteres ofte. Det hemmer sport og aktiviteter, arbeid, reiser, sex, emosjonell stabilitet og mental klarhet i omtrent 35 år. I løpet av denne tiden må den skjules. Enda bedre er det om kvinnen kan fortsette sine normale aktiviteter og late som om det ikke skjer ved å ta medisiner for å blokkere symptomene og ved å bruke produkter som gjør det mulig å ignorere det. Men til hvilken pris har vi gjenopprettet helligheten til kvinnens "månetid"? Kan lidelsen i seg selv delvis skyldes at vi rutinemessig ignorerer anatomien vår og dens naturlige sykluser? Kan sykdom og lidelse også ha noe med dette å gjøre? Disse syklusene og budskapene i dem inneholder mye informasjon som vi i det store og hele har ignorert.
Ta hensyn til
Smertefulle menstruasjoner, hormonelle ubalanser, PMS, alt dette har fremstått som medisinske plager, men er beskjeder fra kroppen fylt med visdom som ber oss om å være oppmerksomme. Et godt eksempel på at kvinner har mistet kontakten med kroppen sin, er at de i 2-3 måneder kan være usikre på om de er gravide. Eller når en kvinne som allerede har fått kraftige blødninger, prøver å fortsette sitt normale liv uten å ta hensyn til den grapefruktstore svulsten i livmoren. Eller når kreft i brystene eller andre reproduktive organer fortsetter å ta liv, men samfunnet vårt ikke vil ta opp den dypere meningen.
Det er noe hellig som skal høres fra den fysiske kroppen. Kan vi nå frem til å høre det tilbake? Hva vil det å markere menstruasjonens begynnelse gjøre med den verdien en kvinne legger i sin egen kropp og sine egne sykluser? Dette kan være en betydningsfull overgang i livet som folk gir slipp på. Det er en viktig innvielse, en slags fødsel, uten fanfare, anerkjennelse eller gaver. Kan en seremoni eller feiring, inkludert fedre, anses som en reell løsning for å bidra til å bygge opp følelsen av egenverd og kjærlighet hos en kvinne? Mange kulturer mener det, og de har i tillegg tradisjoner for å markere overgangen. Og tenk om det var riktig tidspunkt når en kvinne tillot seg selv å hvile, reflektere, sove mer, gi seg selv næring og avlaste seg selv fra andres konstante omsorg. Dette er en historisk skikk.
For lenge siden forlot en kvinne det virkelige hjemmet for å dra til et stille sted i to dager, der det ikke ble forventet noe annet av henne enn at hun så innover for å gjenopplive seg selv og samle ny visdom på vegne av familien og samfunnet. I vårt land har kvinner begynt å gi sine egne jenter den feiringen de savnet, slik at døtrene kan tilnærme seg menstruasjonen på en sunn måte.
Konklusjon
En god lunsj med mor (og/eller far), bestemor, tanter og venner man stoler på, gaver og et ritual for å ønske en kvinne velkommen inn i kvinnenes verden kan gjøre mye for å reparere hullet i kunnskapen om å være kvinne. For mange av oss er det kanskje ikke mulig å forlate det virkelige hjemmet for et stille sted. Men det å være bevisst på å ta en pause, sove litt lenger, begrense aktiviteter og forpliktelser, sørge for at det er laget mat og at huset er rent på forhånd - alt dette kan bidra til å lege kløften mellom kvinnen og kroppen hennes, og gi en liten smule formål og mening tilbake til en hellig tid.